Å hiva ungane ut av huset.

I vår var den eldste av døtrene vår ferdig på videregående skole og det innebar at ein ny epoke av livet vår tok til, nemlig den der ungane flytta ut av huset.

Heile hausten hadde hu trua med at når hu blei 18 år så var det over og ut, hu skulle flytte. Me prøvde å sei at det kanskje kunne være OK å venta til hu var ferdig med videregående, men nei. Hu skulle ut. Så kom 18 års dagen og det blei stille når det gjaldt flytting. Hu var fremdeles sur på oss fordi me var så teite men flytting var nå plutselig et ikke-tema.

Våren gjekk og hu hadde lite planar om ka hu skulle gjera når skulen var slutt. Eg og mannen min foreslo både studier eller et friår med jobbing men ingenting var av interesse. Hu ville berre driva med teater, aller helst på Nationalteateret eller Den nationale scene, men rollene der vokser ikkje på trær.

Etter mye om og men og ikkje reint lite grining og frustrasjon fra dattera vår søkte hu på nåken høgskoler og universitet. Eg sa at nå måtte hu tenke på å finne seg ein hybel og flytte ut og då begynte familiens største krangel, ever.

Hu ville ikkje flytta. Det var grining, hyling og skriking. Me brydde oss ikkje om henna og var utrolig stygge.

La meg nå komma med litt faktaopplysninger. Me bor i ein 5-roms leilighet som er ombygget til en 6-roms. Jentene, i alderen 15, 16 og 18,5 år har egen etasje med bad, tv-stue og 2 soverom. (også kalla Jomrfuloftet.) Det betyr at dei to på 15 og 16 deler rom og det er ikkje festlig å være 16 år og ligge øverst i etasjesenga når du har kjæreste...

Pusegutten på 9,5 år bur i 1. etasje med mamma og pappa og der skal han bu til han er 40 år
og kosa med mamma kvar dag. (Jentene spyr og himla med augene når eg seier detta, he he!)

Derfor har planen vært at dei to i midten skulle få hvert sitt rom når eldste jenta var ferdig med vgs. Nå sto dei altså klar med malingsspann og berre venta på å få Eget Rom.

Med ein grinande og to overivrige døtre var det ikkje så lett å vita ka ein skulle gjera. Eg snakka med venninner, kollegaer og naboer for å få råd. Skulle eg la henna bo heime et år til, og få dei to andre på nakken, eller skulle eg regelrett hiva henna ut?

Reaksjonane og rådene var tre-delt. Dei som hadde ungar under skolepliktig alder syntes eg var et monster og meinte eg burde sperrast inne for livstid, dei som hadde ungar over skolepliktig alder syntes at ungen måtte ut enten hu ville eller ikkje. og dei som ikkje hadde ungar bestemte seg raskt for at dei aldri skulle ha ungar og gjekk til innkjøp av uante mengder med preventiver.

Vel, på tross av mange gode råd så satte eg altså i gang prossessen med å få henna ut. Eg søkte på studenthyblar og drog henna med på visning på det private marked for å få henna til å sjå kor UTROLIG GØY det kom til å bli.

Og du hendelse kor mye rart me fekk sjå! Eg var egentlig i sjokk...

Ny faktaopplysning: Eg er egentlig ikkje så veldig ryddig av meg men har derimot ein mann som er heilt ekstremt ryddig. Han vaska, rydda, ordna, flytta og plassera som bare dèt. Og 20 års samliv med han har satt sine spor. Derfor har me det ganske strøkent her i huset. Unntaket er Jomfruloftet kor min mann ikkje setter sine bein med mindre det brenner.

Eg har denne sommaren funnet ut at hybelbeboere er ein egen rase. Eg har lært litt om vasking, husdyr og ikkje minst interiør.

Følg med i neste blogginnlegg...

(bildene er fra turen til Skottland i vår)