Eg har ikkje gått i så mange gravferder. Ei handfull gamle slektingar, ein gammal kollega og ei lita fin jente på 8 år. Lille Elisabeth gjekk i klasse med ei av jentene våre. Ho hadde store funksjonshemminger og hadde et strevsomt liv men for ei solsråla ho var. Eg er veldig glad for at jenta mi fekk læra henna å kjenna.
Ein dag etter ein enkel operasjon ville ikkje det vesle hjerte hennes meir. Ho sovna inn og vakna aldri meir opp til mamma, pappa og dei to flotte søstrene sine. Eg gløymer aldri synet av den vesle kista.
I dag skal eg følge ein gammal nabo til grava. Han har alltid vært så positiv og stått på og det er trist at han er borte.
For to år siden opplevde han at begge barna hans døde med 4 måneders mellomrom. Dei hadde vært sjuke svært lenge begge to og døden kom som ein lettelse. Det må være veldig vondt å overleve sine eigne barn.
Eit langt liv er slutt, ferda di går vidare. Takk for praten kjære nabo.